Vi er veldig bevisste på å ikke vise uro overfor Olivia, men det er ikke alltid like enkelt. Jeg gruer meg alltid mest til at jeg skal holde henne fast mens en grønnkledd person presser en liten maske over ansiktet hennes. Da gråter vi begge to, én liten med mye lyd, og én stor uten.
Dette bildet ble blury og ulekkert, men det beskriver følelsen av å ventingen og det klamme flashbacket fra fjorårets sommer. Jeg var så redd i den perioden at jeg den dag i dag har problemer med å ta i klærne hun hadde på seg den tiden det "blåste" som verst.
Det er bare en rutine-kontroll, men frykten som vi prøver skjule for hverandre, er at legene plutselig vil finne "noe mer" på MR-bildene.
Olivia har våknet og vi venter på å få dra hjem.
Det har vært en lang dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar